when all is said and done...

jeg prøver å være i Eurovision-modus, men lykkes ikke helt. rommet mitt er fremdeles temmelig kaotisk, men det meste er pakket ned nå. det som gjenstår nå er de ubestemmelige tingene, som jeg ikke helt vet om skal forsøkes presses ned i kofferten, kastes eller gies bort. jeg prøver å innstille meg på at jeg skal hjem om fire dager, og lykkes delvis. bare delvis.

tiden har gått sakte og tiden har gått fort. jeg har vært her i 4 måneder, og det føles noen ganger som en evighet siden jeg kom hit og noen ganger som om det var igår. jeg har gjort og sett mye, men det har også gått så fort at jeg ikke rakk halvparten av det jeg gjerne ville.

av bachelorgraden min gjenstår nå kun 5 poeng, de skal skrives hjemme på "pikerommet". gleder meg til å bli ferdig, men samtidig så gruer jeg litt for alt det nye, ny skole og ny by og nye mennesker. lurer på hvorfor jeg hele tiden flytter når jeg egentlig hater å gjøre det. samtidig har jeg opplevd at det å bo forskjellige steder har gitt meg mye, og jeg har møtt mange personer som er viktige for meg. Ikke "mister right one" enda,men han kan gjerne vente, jeg har det ikke travelt.

nå er det tid for kveldsmat og Eurovision, heia Danmark!

iam leaving on a jetplane, I am sure that I will be back again

under en uke igjen her nede nå, og jeg er både klar og ikke klar for å reise hjem.
vil, vil ikke, vil, vil ikke. sukk.

trykkleifer

noen som har studert bildet mitt godt, så ser de at det er en skrivefeil der. det står faktisk "Det teologiske faktultet". nå har de nettopp fått det fikset, det var visst en journalist som hadde gjort dem oppmerksomme på det. men nå skal fakultetet troligen legges under humaniora, så det kunne kanskje spart seg de pengene.

de bildene får visst komme en annen dag, for billedopplastninga var ikke samarbeidsvillig idag.

det er blitt sent, det er blitt kveld, og Noddy er sliten det kjenner han selv, imorgen er nok en dag..

med den fengende barnetv-sangen går jeg snart til ro. klokka på bloggen stemmer aldri, den er 20:33 nå, jeg jeg skal spise kvelds, prate litt med mamma og gjøre klar noen ting til imorgen, før jeg kryper under dyna, men noe senere enn 10 blir det ikke. jeg skriver hjemmeeksamen, og når man itilegg ikke er helt iform, tappes kreftene fort. oppgava er kjempespennende, så jeg klager ikke. det blir to intense skrivedager onsdag og torsdag, etterfulgt av en litt nervøs morgen på fredag, hvor jeg kommer til å printe ut og levere oppgave minst en time før vi behøver, sånn i tilfelle printer ikke funker eller noe lignende skummelt noe.

gleder meg til å få en kopp te med Vibeke imorgen, og avlevere bursdagspresangen hennes, som jeg syns var ganske så kreativ (se bilder i neste blogginnlegg). ellers skal det produseres tekst imorgen, fra morgen til kveld. Hva jeg skriver om? jo det skal eg fortell dykk:
Der ønskes:
1)En kommenterende gjennomgang af Vølvens spådom st.21-26
2) På baggrund af teksten og under inddragelse af relevante dele af det øvrige pensum en redegørelse for og en diskussion af forholdet mellom aser og vaner i nordisk mytologi.

Jeg elsker dette semesteret:)

ord for natten

den beste måten å ro meg ned på, er med avslappende musikk, eller en lydbok. Helst en historie jeg kjenner fra før, for skal jeg konsentrere meg dypt så forsvinner jo litt av poenget. I kveld er sånn kveld hvor jeg lytter til lydbok og prøver å koble av. jeg er sliten og litt småstressa. stressdyret heter ikke bare eksamen, det heter flytting og sommerjobb og planlegging. det er vanskelig å konsentrere seg om en ting, når det er så mye annet som surrer rundt der oppe.

skriving er også på en måte terapi. jeg har diktet fortellinger lenge før jeg kunne bokstavene. Jeg tror de fremdeles sitter der inne ett sted, disse historiene jeg diktet som barn. de ble avløst av ungdomsnoveller om kjærlighetssorg, selvmord og spiseforstyrelser. på videregående ble de til kåserier og etterhvert til mere seriøse tekster.

jeg skriver ikke lenger. ikke på den måten jeg gjorde før. alt på universitetsnivå skal være så innmari gjeonnomtenkt og godt begrunnet. du skal ha en plan bak hver eneste setning. slik var det aldri på ungdomskolen. jeg visste ikke hvordan historien endte. på universitetet skal du ha en hypotese, en formening om oppgavens svar før du begynner på den. det er noen ganger uendelig slitsomt. men også inspirerende og viktig.

skal du skrive en hel bok, må du ha kunnskap om hvordan den ender. du må sette rollefigurer opp mot hverandre og mot seg selv, du må vite hvem de er og hva de står for. hva som driver dem.

jeg vil skrive en bok en gang. jeg vil skrive mange. men en av dem, minst en av dem, skal være fri fantasi. jeg håper at norsklæreren min fra ungdomskolen leser den og tenker: så bra at vi fortalte henne at hun var flink til å skrive. Så bra at vi ga henne selvtillit.

Det er sovetid og det er drømmetid. Nattehimmelen i Århus er mørk, herfra kan jeg ikke se om stjernene blinker. Jeg kryper under dyna og slukker lyset, ber en bønn og sender varme tanker til dem der hjemme. men først, dette behovet for å utrykke seg på papir. eller på skjermen iallefall. jeg hadde masse kladde og skrivebøker da jeg var yngre, nå går det mest i dataskrift. huskelister er fremdeles på papir, og delvis forelesningsnotatene mine. det eneste du ikke kan gjøre på pceen, er å tegne små, meningsløse tegninger ved siden av og rundt notatene. det et nok en vane jeg aldri legger fra meg, og jeg ser for meg jeg litt flau prøver å dekke over de små skribleriene rundt notatene mine når jeg er på veiledning for masteroppgava. smilefjes og blomster, rare mennesker som ikke er mennesker.

jeg håper jeg aldri slutter å skrive.

Iam singing in the rain, just singing in the rain...

Den sangen minner meg om Marie på to måter: den var standard oppvarmingssang på teatergruppa vi gikk i, og vi var å så musikalen sammen høsten 2008, i Oslo.
Det er fint at sanger kan minne en om folk.spesielle personer. Når jeg tenker på Marie så tenker jeg på kråkeboller (en slags type kanelboller)fra Markedet, kortspill i Festiviteten mens vi venta på å skulle inn på scenen, rusleturer på kaia og over til Risøynå eller Bakarøynå, Musicaler, Harry Potter og noen av og til veldig merkelige samtaler og sms`er som ingen andre hadde funnet mening i. Da vi (nesten) gikk oss vil på Grunerløkka, og da vi lette etter moskeer på Grønland. Da vi så 4-5 teaterstykker på en dag, heldigvis med litt pause immellom. Tog ut til ingenmannsland for å besøke Marie på folkehøgskolen, Marie og Tiril hos meg i København.

Sangen passer idag fordi det striregner ute. jeg er veldig lykkelig over å slippe å gå ut igjen, jeg ble vått nok da jeg gikk hjem fra skolen, etter ett par timer på lesesalen. jeg måtte dit idag, for ellers hadde jeg aldri fått lest noe, fordi jeg aldri hadde stått opp. også er det en fin gåtur frem og tilbake, selv om hjemturen som sagt ble en våt opplevelse. Det beste i verden er å være våt og kald og så komme hjem og krype under dyna eller ullteppet. å ligge å lytte til regnet som slår mot bakken og mot vindusruta. å ha god samvittighet fordi man tross alt har vært ute:)

the sound of silence

klokka nærmer seg 3 på natta, og jeg angrer på at jeg ikke har kjøpt ørepropper. jeg har ett godt sovehjerte, men å sovne til lyden av naboenes fest er noe mere komplisert.
jeg er blitt for gammel til å bo i studentkollektiv. jeg vil gjerne ha min egen døgnrytme, ikke følge naboenes. har fått kjellerleilighet for høsten og gleder meg til å kun ha en nabo å forholde meg til. til at jeg kan la frokostoppvasken stå til etter skolen og til å slippe å irritere meg over at den som har kjøkkentjeneste ikke har tømt søppelet. for den eneste å bli irritert på da er jo isåfall meg selv.

nå må de snart være trøtte der inne, eller blir ikke dansker det?

ostepop og youtube.

jeg våkna litt over 7 idag og tenkte: hvorfor iall verden er jeg våken så tidelig? tror det kalles posteksamensstress, uroen jeg hadde natt til onsdag om ikke å våkne tidsnok fordi vekkerklokka klikka, ikke rekke bussen, ikke være registrert for å ta eksamen, osv. osv., hadde satt så dype spor at de holdt seg til dagen etter. jeg skrudde på pceen, spiste frokost og....gikk og la meg igjen. og sov altfor lenge, men hvorfor skulle jeg ikke det? ikke skulle jeg rekke noe og ikke lå det nå det noen spesielle forventninger om hva jeg skulle gjøre denne dagen. en behagelig følelse.

så sånn bortsett fra å rydde litt, støvsuge, handle og besvare ett par mailer, har jeg vært utrolig lat idag. Kine mente at det skal man ha lov til når man har hatt eksamen. så da ga den dårlige samvittigheten min slipp.

imorgen er det uni igjen, norrøne guder og riter.

ikke få panikk, ikke få panikk

jeg er nervøs og avslappet på samme tid. jeg hater gramatikk over alt på jord, og får lyst til å slenge bøkene dit pepperen gror. jeg kobler av og ser på youtubeklipp. ringer pappa. spiser sjokolade. er nervøs og utålmodig og sliten. vil bare ha det overstått. 4 timers skriftlig propedeutikk står på planen imorgen, og jeg har ikke halvparten så god kontroll som jeg burde. jeg luller meg inn i den tryggheten det gir å få ha med bøkene. og at vi får en kjent tekst.leser gjentatte ganger gjennom tekstene vi har jobbet med den siste måneden, for å memomere sånn ca hva de handler om. husker ingenting om svake verber, eller hvor det skal være bindestrek og hvor de ikke skal være det.

imorgen klokken 13:00 er det over.

Loosing my religion

Religionssociologen Phil Zuckerman har tilbragt ett år i Danmark, sammen med familien sin, for å undersøke Danskenes religiøsitet, eller snarere mangelen på den. Han har også tilbragt deler av tiden i Sverige. Zuckerman er facineres av hvordan skandinavierne, som ligger på topp ti over høyeste levestandard i verden, og som scorer høyt på undersøkelser om lykke, har ett så avslappa forhold til Gud. 80% av Danskene er medlem av Folkekirken, men av denne gruppen er kun en liten del aktive og engasjerte i menighetsarbeide. Dansker døpes, konfirmeres, giftes, døper sine barn, konfirmerer sine barn,og begraves, i Folkekirkens regi. Det er mulig å velge bort å betale skatt til Folkekirken, men de fleste gjør det uten å tenke særlig over det.

jeg kan forstå at 14-15åringer konfirmeres fordi vennene gjør det, fordi foreldrene vil det eller pga gavene. men jeg har litt vanskeligere for å skjønne hvorfor 30åringen velger å døpe sitt barn i en kirke med en menighet han/hun aldri har tilhørt, men kun viet seg i. Her er det ett valg det står om, ett reelt valg. hvorfor døper man barnet hvis man ikke tror på Gud, lurer jeg på. selvfølgelig kan du godt tror på Gud uten å være tilknyttet en menighet. men intervjuobjektene til Zuckerman kan finne på å si at hverken jeg eller min kone er kristne, men vi ønsket likevel å døpe barnet vårt.

Kristendommen er en folketradisjon i Skandinavia. den er noe vi gjør, den er ett slags rituale. Det er høytidelig og det er flott å ha fest i kirken. men hvor blir alle brudeparene, småbarnsfamiliene og ungdommene av resten av året?

Jeg glemte en ting. Julegudstjenesten. Julegudstjenesten er også en del av folketradisjonen. det blir ikke jul uten, sier folk, mens barna drar pappa utålmodig i armen og vil ha julegaver NÅ.

jeg sier ikke dette for å være slem, for å kritisere noen. jeg er verdens dårligste til å gå i kirken selv, jeg liker å sove om søndagene. liker å ha god tid. jeg er bare så vannvittig fasinert av "kulturkristendommen". nysjerrig på hvordan verden, eller rettere skandinavia, ser ut om 10år, om 20år. vil mine "hedenske" venner også sende sine barn til konfirmansjonsundervisning i kirken? og hva vil jeg selv gjøre, hvis min 14åring setter foten bestemt ned og sier han ikke vil kofirmeres kirkelig, men borgerlig? eller kanskje slett ikke konfirmeres i det hele tatt?

religion er og blir ett spennende tema.

tulle og tøys med maling:)