ord for natten

den beste måten å ro meg ned på, er med avslappende musikk, eller en lydbok. Helst en historie jeg kjenner fra før, for skal jeg konsentrere meg dypt så forsvinner jo litt av poenget. I kveld er sånn kveld hvor jeg lytter til lydbok og prøver å koble av. jeg er sliten og litt småstressa. stressdyret heter ikke bare eksamen, det heter flytting og sommerjobb og planlegging. det er vanskelig å konsentrere seg om en ting, når det er så mye annet som surrer rundt der oppe.

skriving er også på en måte terapi. jeg har diktet fortellinger lenge før jeg kunne bokstavene. Jeg tror de fremdeles sitter der inne ett sted, disse historiene jeg diktet som barn. de ble avløst av ungdomsnoveller om kjærlighetssorg, selvmord og spiseforstyrelser. på videregående ble de til kåserier og etterhvert til mere seriøse tekster.

jeg skriver ikke lenger. ikke på den måten jeg gjorde før. alt på universitetsnivå skal være så innmari gjeonnomtenkt og godt begrunnet. du skal ha en plan bak hver eneste setning. slik var det aldri på ungdomskolen. jeg visste ikke hvordan historien endte. på universitetet skal du ha en hypotese, en formening om oppgavens svar før du begynner på den. det er noen ganger uendelig slitsomt. men også inspirerende og viktig.

skal du skrive en hel bok, må du ha kunnskap om hvordan den ender. du må sette rollefigurer opp mot hverandre og mot seg selv, du må vite hvem de er og hva de står for. hva som driver dem.

jeg vil skrive en bok en gang. jeg vil skrive mange. men en av dem, minst en av dem, skal være fri fantasi. jeg håper at norsklæreren min fra ungdomskolen leser den og tenker: så bra at vi fortalte henne at hun var flink til å skrive. Så bra at vi ga henne selvtillit.

Det er sovetid og det er drømmetid. Nattehimmelen i Århus er mørk, herfra kan jeg ikke se om stjernene blinker. Jeg kryper under dyna og slukker lyset, ber en bønn og sender varme tanker til dem der hjemme. men først, dette behovet for å utrykke seg på papir. eller på skjermen iallefall. jeg hadde masse kladde og skrivebøker da jeg var yngre, nå går det mest i dataskrift. huskelister er fremdeles på papir, og delvis forelesningsnotatene mine. det eneste du ikke kan gjøre på pceen, er å tegne små, meningsløse tegninger ved siden av og rundt notatene. det et nok en vane jeg aldri legger fra meg, og jeg ser for meg jeg litt flau prøver å dekke over de små skribleriene rundt notatene mine når jeg er på veiledning for masteroppgava. smilefjes og blomster, rare mennesker som ikke er mennesker.

jeg håper jeg aldri slutter å skrive.