Religionssociologen Phil Zuckerman har tilbragt ett år i Danmark, sammen med familien sin, for å undersøke Danskenes religiøsitet, eller snarere mangelen på den. Han har også tilbragt deler av tiden i Sverige. Zuckerman er facineres av hvordan skandinavierne, som ligger på topp ti over høyeste levestandard i verden, og som scorer høyt på undersøkelser om lykke, har ett så avslappa forhold til Gud. 80% av Danskene er medlem av Folkekirken, men av denne gruppen er kun en liten del aktive og engasjerte i menighetsarbeide. Dansker døpes, konfirmeres, giftes, døper sine barn, konfirmerer sine barn,og begraves, i Folkekirkens regi. Det er mulig å velge bort å betale skatt til Folkekirken, men de fleste gjør det uten å tenke særlig over det.
jeg kan forstå at 14-15åringer konfirmeres fordi vennene gjør det, fordi foreldrene vil det eller pga gavene. men jeg har litt vanskeligere for å skjønne hvorfor 30åringen velger å døpe sitt barn i en kirke med en menighet han/hun aldri har tilhørt, men kun viet seg i. Her er det ett valg det står om, ett reelt valg. hvorfor døper man barnet hvis man ikke tror på Gud, lurer jeg på. selvfølgelig kan du godt tror på Gud uten å være tilknyttet en menighet. men intervjuobjektene til Zuckerman kan finne på å si at hverken jeg eller min kone er kristne, men vi ønsket likevel å døpe barnet vårt.
Kristendommen er en folketradisjon i Skandinavia. den er noe vi gjør, den er ett slags rituale. Det er høytidelig og det er flott å ha fest i kirken. men hvor blir alle brudeparene, småbarnsfamiliene og ungdommene av resten av året?
Jeg glemte en ting. Julegudstjenesten. Julegudstjenesten er også en del av folketradisjonen. det blir ikke jul uten, sier folk, mens barna drar pappa utålmodig i armen og vil ha julegaver NÅ.
jeg sier ikke dette for å være slem, for å kritisere noen. jeg er verdens dårligste til å gå i kirken selv, jeg liker å sove om søndagene. liker å ha god tid. jeg er bare så vannvittig fasinert av "kulturkristendommen". nysjerrig på hvordan verden, eller rettere skandinavia, ser ut om 10år, om 20år. vil mine "hedenske" venner også sende sine barn til konfirmansjonsundervisning i kirken? og hva vil jeg selv gjøre, hvis min 14åring setter foten bestemt ned og sier han ikke vil kofirmeres kirkelig, men borgerlig? eller kanskje slett ikke konfirmeres i det hele tatt?
religion er og blir ett spennende tema.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ja, jeg vil døpe mine barn og gi dem "lov" velge konfirmasjonsform selv. Slik jeg fikk det av mine foreldre. Fordi jeg liker den norske tradisjonen, kulturen som følger med. Den er en del av min identitet. Jeg vil la mine eventuelle barn få følge trosopplæringen - men de skal få velge selv hvor de vil stå. Slik jeg fikk det :)
SvarSlettJeg er jo EKSTREMT kirkelig, går minst en gang i uka. Min sønn ville ikke konfirmeres kirkelig, og det er helt greit - det er faktisk et personlig valg, og de er gamle nok til å velge. (Jeg syns jo borgerlig "konfirmasjon" er noe p*ss, men han ville nå det da)
SvarSlettJeg har ikke så veldig sans for den enorme loviske! vekten mange frikirkelige legger på Omvendelse, og det skjebnesvangre Valget og Troen som må uttrykkes og de facto presteres hver gang man går til alters. Relax, har jeg lyst å si. Jeg bruker aldri uttrykket "personlig kristen " om meg selv (det er ukjent i Finland). For meg er kristenlivet en vekstprosess - jeg kan ikke tidfeste det til en datop da jeg "tok emot Jesus". Jeg har vært hos Jesus siden dåpen, jeg vokser gradvis inn i min altfor store dåpskjole, men kommer aldri i mål.
Har veldig sansen for jødisk religiositet. Å være jøde er å følge Tradisjonen og være en del av et Fellesskap, det finnes ingen svermeriske, subjektive innslag i troen.